Verdenshistorien er som en kranglende familie (2024)

Hvor mange sider trenger du for å forfatte hele menneskehetens historie?

Den historien er en tverrkontinental fortelling om dynastier og familier som strekker seg så langt som 950.000 år tilbake, der man har funnet de første fotsporene fra nettopp en familie. Store verdensbegivenheter, blodige kriger, imperier, konspirasjoner og på den annen side – blomstrende kultur og rørende romanser. Alt inkludert herskere og erobrere, prester, sjarlataner, kunstnere, vitenskapsfolk, moguler, gangstere, elskere, ektemenn, koner og barn.

Svaret er 1353 sider.

I hvert fall hvis du spør britiske historiker og forfatter Simon Sebag Montefiore, som har gitt ut boken «Verden. En familiehistorie» og nå reiser verden rundt for å lansere den. Nylig var forfatteren i Oslo og møtte Dagsavisen.

[Storseriene som er basert på virkeligheten]

En historie om og for alle

– Du trenger absolutt ikke å kunne noen skandinavisk historie, men heller ingen kinesisk historie, ingen afrikansk historie. Men alt er der inne. Slik henger det hele sammen, forteller Montefiore.

Han begynte på boken under pandemien, for når ellers skulle man funnet tid til å skrive om alt?

Visjonen var og er klar. Forfatteren ønsket å skrive en oppriktig global historie, ikke den slags verdenshistorier han leste som barn på skolen. Disse forteller han bare handlet om Europa og USA. Men denne boken skulle være verdensomspennende på en måte som ikke har blitt gjort før. Og den skulle være tilgjengelig for alle.

I boken er det afrikansk historie, asiatisk historie, søramerikansk historie, og ikke bare store land, men også Albania, Georgia, Haiti, Paraguay og Hawaii for eksempel.

– Noe som er uvanlig. Nedskrevet historie er typisk ikke så kompleks som den ekte historien egentlig var, fordi de er løsrevet fra mennesker og hvordan folk levde. Så jeg ønsket å skape noe som var en kombinasjon av verdenshistoriens spenn, men med biografiens intimitet, forklarer forfatteren.

[Oliver Lovrenski: - Folk spør meg masse om jeg er Ivor]

Biografimosaikk og kvinner

Montefiore beskriver boken som en biografi om biografier - en biografimosaikk, om man vil. Og det sier han ikke har blitt gjort før.

– Jeg ønsket at det skulle være så mangfoldig som mulig. Og jeg ville også at den skulle vise historien til folk som har blitt utelatt. Kvinnehistorie har blitt utelatt fra mye av historien.

Verdenshistorien - altså boken - innledes med fortellingen om Enheduanna, den første forfatteren vi kjenner ved navn uansett kjønn. Hun var prinsesse i det vi i dag kaller Irak. Etter riket hennes ble invadert, ble hun tatt til fange og etter alt å dømme voldtatt, men hun kom tilbake til makten. Det er usikkert når dette nøyaktig skjedde, men forfatteren skriver at hun gjennom sin overlevelse og sitt forfatterskap representerer erfaringene til kvinner i historien.

– Det er mye sjåvinistisk historie skrevet om kvinner. På den annen side forvrenger mye feministisk historie kvinnelige herskere og prøver å fremstille dem som perfekte, noe som heller ikke er sant, sier Montefiore og fortsetter:

– Så jeg ville at det skulle være ekte og fylt med kvinnehistorie. Den er også fylt med barn som også er utelatt fra de fleste historier. Det er det fine med å skrive historie gjennom familie.

[Kvinnedominans i årets Grammy-nominasjoner – Aqua nominert for «Barbie»-filmen]

Menneskets natur

– Historie har en tendens til å være en slags arena for argumentasjon og utfordring. Og alt er i konstant endring. Og det er bra, sier forfatteren.

Han har skrevet mye om russisk historie og Midtøstens historie.

– Selvfølgelig er det totale slagmarker nå. Og når det er en ekte slagmark, er det en historisk slagmark også.

Han forteller at han tror det ligger i menneskets natur å være krigersk - men at det også ligger i menneskets natur å være tolerant.

– Mennesker er kompliserte, komplekse dyr. Folk i fortiden er selvfølgelig veldig forskjellige fra oss, men de ser ut som oss. De har noen av de samme interessene og lidenskapene og driftene som oss. De elsker deres barn. De trenger å tjene til livets opphold eller i det minste å brødfø seg selv. De er sultne på mer materielle eiendeler og så videre. Men hver tidsalder er veldig forskjellig når det gjelder landskapet i sinnet deres.

At historien gjentar seg selv er et vanlig uttrykk, men Montefiore tror egentlig ikke at den gjør det.

– Det ville vært lett for da ville aldri gjøre de samme feilene igjen. Historien fungerer egentlig ikke i sykluser eller repetisjon. Det er alltid annerledes.

– Og likevel er det å studere historie en veldig god utdanning for politikere og en veldig god utdanning for moral. Fordi det viser det viser hva du bør unngå. Dette er viktige lærdommer i dag, sier han.

[Ingen forteller denne historien bedre]

Det gamle Roma

Montefiore har blant annet skrevet om Stalin og bolsjevikene.

– Måten de så verden på var helt annerledes enn oss i dag. Selv om det var ganske nylig, de var i live samtidig som foreldrene mine.

Jo lenger tilbake i historien du går, des mer skiller livsfilosofen eller bare måten folk opplevet verden seg fra nåtiden, forteller forfatteren.

– Vi har en tendens til å tenke på romerne, som lik oss.

I året som har gått kom det fram en trend i sosiale medier, der kvinner spurte mennene i livet deres hvor ofte de tenker på det gamle Roma. Det viste seg at riket krysset hodet til mange menn på en ukentlig basis og til og med daglig, skriver bl.a. Washington Post.

– Det er fordi vi har sett dem i filmer og vi identifiserer oss med hvor vi ønsker å være. Vi ønsker å være som keisere eller gladiatorer. Og vi tror de er akkurat som oss, bortsett fra med mer makt. Men tankesettet deres var veldig annerledes. De så verden helt annerledes.

Montefiore forklarer at de gamle romerne ikke hadde noe rasebegrep «som vi er besatt av nå». Og de hadde et annet religionsbegrep. De var før-kristne, så de så ikke verden i moralske termer av rettferdighet og skurker og ofre som vi ser den, noe som ifølge forfatteren er veldig kristent.

– De så annerledes på guddommelighet, på staten og på seg selv som et folk. Ideen om en nasjon hadde de ikke. Så i praktisk talt alt var de helt forskjellige fra oss, forklarer han.

– Er det ikke slik at motsetningen til «god» i romertiden var «dårlig», altså knyttet til ferdighet, mens «god» som et kristent begrep er motsatt «ond»?

– Religion handlet mer om ting du gjorde, hvordan du levde heller enn om et spørsmål om belønning i neste liv. Vi er fullstendig trent av dette kristne synspunktet og den moderne progressive rettferdighetsbevegelse. Konverteringen til kristendommen har egentlig dannet alle våre moderne samfunn i Vesten.

[Kvinner i krigens vold]

Kapitalismen begynte så snart det fantes mennesker

– Kapitalisme er en interessant ting, sier forfatteren.

Det startet mye tidligere enn alle tror. Det begynte så snart det fantes mennesker, konstaterer han.

– Det er ikke bare en funksjon av post-industriell revolusjon slik den fremstår i marxistisk analyse.

I et postindustrielt samfunn jobber flere folk i tjenestesbaserte yrker fram for industrielle, og arbeidskraften har et høyt utdanningsnivå. Forfatteren mener altså at kapitalismen ikke bare er et resultat av dette.

– Og så tror jeg at kapitalismen er ustoppelig. Men den kan alltid forbedres. Den kan modereres.

Videre forklarer han at økonomi og strukturelle privilegier er en del av kapitalismen, men at ulikhet alltid har eksistert.

– Men vi er i et slags nytt spill nå. De siste 150 årene har vært annerledes fra alt annet som kom før. Jeg snakker ikke bare om kapitalisme her, men endringene i samfunnet. Våre samfunn er så kolossale. Verdens befolkning har økt fra en milliard til åtte milliarder. Alt er annerledes.

Endringene de siste 150 år er ifølge Montefiore større enn noe som har skjedd de siste 20.000 årene i menneskelige samfunn. Det skjer mer fordi det er flere land og flere mennesker. I tillegg er det også mye mer dokumentasjon, flere kilder, mer papir og nå også internettet.

– Folk lever lenger og reiser mer. Det skjer så mye mer enn noen gang har skjedd før, noe som gjør det mer komplisert å skrive historie, sier Montefiore.

[Fredag var historisk, selv om du kanskje ikke merket det]

Høyden av menneskelivet

– Hvis du kunne reise tilbake i tiden, hvor ville du dratt?

– Å, jeg ville dra til Bagdad i 800-tallet og 900-tallet.

– Fordi jeg tror virkelig høyden av menneskelivet var i denne tiden under det abbasidiske dynastiet i Bagdad.

Det abbasidiske dynastiet styrte den muslimske verden som kalifer med Irak i sentrum og Bagdad som hovedstad. Abbasidene stammet fra familien til profeten Muhammeds onkel al-’Abbas og den mekkanske klanen Hashim. Da var litteratur og kultur på høyden. Montefiore tror selvfølgelig ikke det var en god tid å være fattig, for det har det aldri vært.

– Men for å være en del av kultureliten, tror jeg det er den beste tiden å være i live.

Fra akkurat den tiden stammer Tusen og en natt, en arabisk samling av underholdende fortellinger og eventyr. De mest kjente fortellingene er de om Aladdin og den forunderlige lampen, Ali Baba og de førti røvere og Sindbad Sjøfareren.

– Det var historiefortelling, det ble skrevet, det ble danset, det ble sunget. Det var matematikk, astronomi og mye sex. Det var en fascinerende periode og et ganske kosmopolitisk samfunn, sier forfatteren.

Det var tiden for det store arabiske imperiet, som styrte grensene fra Pakistan og helt til Spania.

– Det var et enormt imperium, noe som er liksom glemt nå. Det var kosmopolitisk. Det var tolerant. Men det var også et diktatur, vet du. Det var langt fra perfekt.

Og et generelt tema for menneskets historie er at den aldri er perfekt.

[En familiehistorie med avtrykk rett i den norske folkesjela]

[Krisesenter-leder ber regjeringen skjønne alvoret rundt vold]

[Arif vant P3-prisen: – f*ck reglene, lag musikk som gjør deg glad!]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen